Norskfaget

Læreplanen i norsk etter Kunnskapsløftet (LK07) har fått mykje kritikk, og mange hevdar at den er for omfattande, utflytande og ambisiøs. Gunnar Skirbekk er ein av kritikarane og har nyleg ytra sine meiningar i ein kronikk i BT. I kronikken seier han at "Utdanningsdirektoratet har ikkje levd opp til ansvaret sitt. Dei leverer høgttravande og innhaldstom pedagogisk retorikk og stiller urealistiske krav til elevane i norskfaget. " Planen skal no revideras og ei arbeidsgruppe har lagt fram sitt forslag. 

Eg har blitt undervist etter denne planen sida ungdomsskulen og går no studiespesialisering VG3. Eg vil seie meg einig med kritikarane av læreplanen. Norskfaget omfattar eit veldig stort spekter i forhold til andre fag, og krev ei veldig høg kompetanse frå elevane. I norskfaget får me tre uavhengige karakterar der me blir vurdert i hovudmål, sidemål og munnleg. Gunnar Skirbekk hevda at utdanningsdirektoratet stiller urealistiske krav til elevane i norskfaget, og eg er heilt einig med han. Ta til dømes i andre klasse på vidaregåande, der vi måtte lese ei soge om Gunnlaug Ormstunge, og me måtte lære å skrive ei soge noko som eg finner totalt uinteressant. 

Norskfaget må kunne fange interessa til dagens elever, og det må følast relevant å lære. For meg er det å kunne skrive ei soge, diktanalyse og litteraturanalyse totalt uinterressant, fordi eg trur ikkje at eg på nokon som helst tidspunkt kjem til å få brukt for det seinare i livet. Eg har ikkje tenkt å bli verken norsklærar, forfattar eller språkforskar. Eg meinar at mange av dei emna som me går gjennom i norskfaget er for spesielt interesserte, og eg faller nok ikkje innanfor denne målgruppa. Det er fleire ting som kan gjerast for å få norskfaget til å følast relefant for dagens elevar. Til dømes det å skrive ein god jobbsøknad, ein god CV og ein god mail. Eg har aldri lært å skrive ein jobbsøknad på skulen, men eg har hatt brukt for å skrive det i fleire tilfeller. Me får ikkje moglegskapen til å lære slike ting som eg finner relevante for framtida, men det å skrive ei soge, javisst! det har me tid til! 

Eg vil gjerne trekkje fram ein lærar som eg synast var flink til dette med å gjera norskfaget interessant og relevant for elevane. I 1VGS hadde med ein lærar som meldte oss på ein konkurranse som heiter BTbatt. Det er ei debattside for ungdom mellom 13 og 20 år. Meininga her er at ungdom skal bli hørt, og på denne debattsida slepp ungdom til med sine tankar og meiningar. Konkurransen gjekk ut på at klassa skulle skrive flest innlegg som kom på trykk i avisa.Ved å gjere undervisninga litt meir moderne, slik som blei gjort her blir elevane mykje meir engasjerte og motiverte. Alle ville skrive gode, saklege innlegg, slik at dei kom i avisa og klassen hadde moglegheiten til å vinne premiar. Eg har trua på at det går ann å gjera norskfaget meir interessant enn slik som det er i dag, norsk er trass alt eit viktig fag. For å få dette til er det mange emnar som må reviderast eller til og med fjernast heilt. 

Litteratur etter 1980

I den siste tida har me arbeidd med litteratur etter 1980. Me har lest romanen Kjærlighet av Hanne Ørstavik (1997) og i tillegg sett på korte utdrag av andre tekstar. Eg arbeida med teksten Professor Andersens natt av Dag Solstad (1996). Romanen handlar om ein middelaldrande einsam professor som feirar jul for seg sjølv i tråd med dei skikkar som gjeld for ei norsk julafta. I løpet av kvelden drikker han, og fortsetter å reflektere. Han filosoferar over kvifor det feirast jul og han tenkjer på Jesus Kristus. Seinare på kvelden går han bort til vindauget, og blir ståande der å reflektere ei stund. Han ser inn i vindauga til naboane, og ser korleis dei feiarar jul. Brått får han auge på ei ung, vakker kvinne som han beundrar. Der dukkar opp ein skygge bak kvinna, som professoren antar er ein mann. Professoren blir vitne til at den unge kvinna blir kvelt, og han så både henne og mordaren klart. Han skynder seg derfor til telefonen, men nøler med å ringe politiet.

Professoren ringer ikkje til politiet, fordi han er redd for at dei ikkje skal tru på han, samtidig byrjar han å bli usikker på kva han såg. Litt av temaet i teksten trur eg handlar om meininga med livet. Eg trur ikkje at professoren likar jula, det verkar som at han ser på det som ei plikt. Professoren trur ikkje på Jesus Kristus, og han tenkjer at dersom det ikkje hadde vore jul no, så hadde det vore ein av dei kjedelege dagane som vanleg. 

Professor Andersens natt representerer litterære tendensar frå eksistensialisme, som er en filosofisk bevegelse som fokuserer på det konkrete individets eksistens. Professor Andersens natt tar opp spørsmål som handlar om meininga med livet. Professoren lurer på kva meininga med livet er, og han tenkjer på Jesus si tid, og kva som er vitsen med jula. 

Det skal seiast at me ikkje leste heile romanen, men me leste eit kort utdrag. Eg må difor bedømme romanen ut i frå det korte utdraget eg leste, og eg oser ikkje av positive tilbakemeldingar for å seie det på den måten. Ut i fra det eg leste var teksten tung, kjedeleg og treig. Det skjer lite som eg finner spennande, det einaste som er spennande i utdraget er når professoren trur at han sei ei kvinne som blir kvalt og drept. Han nølar med å ringe politiet, og ringer ikkje. Me får aldri vite kva som skjedde, om det verkelig var eit mord eller ikkje. Eg synast slutten var irriterande, og eg sit igjen med ein irriterande følelse overfor professoren, fordi at eg aldri fekk vite kva som eigentlig skjedde. Eg synast slutten var irriterande, og eg sit igjen med ein irriterande følelse overfor professoren, fordi at han ikkje torde å ringe politiet, og fordi at eg aldri fekk vite kva som eigentlig skjedde.

Dag Solstad

Fordjupningsemnet 2

For ei stund sida presenterte me fordjupningsemnet vårt i norsk. Som tidlegare nemnd valde eg å arbeide med adaptasjon, der eg skulle samanlikne bok og film. Eg valde å fordjupa meg i boka Hodejegerne (2008) av Jo Nesbø, og samanlikne den med filmen med same tittel som kom ut i 2011. Grunnen til at valet falt på akkurat dette emnet var ganske tilfeldig, det einaste kriteriet eg hadde var at eg ville lese ei bok og sjå ein film som eg ikkje hadde lest/ sett tidlegare.

Til mi eiga overrasking så synast eg at det var ganske kjekt å arbeide med dette emnet. Eg har tidlegare sagt at eg ikkje likar å lese bøker, men dette synet har no endra seg. Eg likar spesielt godt at me sjølv kunne velje kva emne me ville arbeide med, slik at eg kunne arbeide med noko som interesserar meg. Me fekk også arbeide ganske fritt med emnet, der me måtte arbeide sjølvstendig og sjølv ta ansvar. Eg vil absolutt seie at denne erfaringa var nyttig for meg. Oppgåva gjekk i hovudsak ut på å fordjupa seg i et bestemt emne, noko som forhåpentlegvis vil hjelpe meg med tanke på eksamen. Det viktigaste eg lærte ved å arbeide på denne måten, er at eg har en del forbetringsmoglegheiter i måten eg arbeida på og måten eg tenkte på. Eg tar med meg tilbakemeldingane eg fekk vidare, og veit kva eg må gjere annleis til neste gong!

Fordjupningsemne 1

På skulen held me no på med eit fordjupningsemne i norskfaget. Her kan me sjølv velje kva emne me vil arbeide med. Målet for opplæringa er at eleven skal kunne gjennomføre arbeidet med ei sjølvvalt fordjupningsoppgåve og utforme den som ein munnleg, skriftleg eller samansatt tekst med språkleg, litterært eller eit anna norskfaglig emne. Eg har vald å arbeide med adaptasjon, der eg skal samanlike film og bok. Valet mitt falt på å samanlika boka Hodejegerne av Jo Nesbø, som kom ut i 2008  med filmatiseringa av Hodejegerne som kom ut i 2011, der Aksel Hennie har hovudrolla.

 

Eg har alltid sagt at eg likar betre å sjå filmar enn å lese bøker, men sanninga er at eg eigentleg ikkje har lese nok bøker til å kunne uttale meg om det. Grunnen til at eg heller vel å sjå filmen i stadenfor å lese boka er fyrst og fremst fordi det går mykje raskare, og sparer meg for ein del tid. Dette som me no har starta med, blir ein heilt ny erfaring for min eigen del. Det blir spanande å sjå om eg endrar synet, kanskje eg likar boka betre enn filmatiseringa. 

Aksel Hennie

Talemål

Eg kjem i frå Vestlandet, og bur i Øygarden. Øygarden er ein øykommune i Hordaland fylke som ligg eit lite stykke utanfor Bergen. Målforma i Øygarden er nynorsk, noko som dialekta mi er sterkt prega av. Eg snakkar vell eigentleg ei god blanding mellom bergensk og strilamål, men eg vil påstå at talemålet mitt ligg mykje nerare strilamålet enn bergensk. Eg har blant anna a- infinitiv i infinitivsforma, noko som for så vidt er vanleg i Hordaland. 

I nektingsadverb seiar eg ”ikkje” i staden for ”ikke” og eg seier ”eg” i staden for ”jeg”. Eg har ikkje palatalisering og ikkje tjukk L i talemålet mitt, og eg har heller ikkje retroflekse konsonantar, og eg uttalar p t k som p t k. Eg har skarre-r noko som er vanleg i Bergen. Tidlegare var det rulle- r som var mest normalt, men i nyare tid har skarre-r-en spreidd seg frå byen til fleire og fleire av kommunane rundt.

Eg vil ikkje seie at talemålet mitt skil seg noko spesielt frå talemålet til dei andre på staden eg bur, ikkje dei på min eigen alder i alle fall. Men det er ikkje tvil om at skilnaden er større blant den eldre og den yngre generasjonen. I forhold til foreldra mine, så trur eg at talemålet mitt er ganske likt deira, men nokon skilnadar er det naturlegvis.

Mora mi er oppvaksen i Øygarden, medan faren min er oppvaksen på Sotra. Det som skil talemålet mitt frå mora mi sitt er vell kanskje at ho har ein betydeleg sterkare KJ lyd enn det eg har. Ho seier til dømes KJøleslap, ikkje SJøleskap og KJøtt i staden for Sjøtt. Eg blandar dei lydane litt, av og til har eg den sterke KJ lyden medan andre gongar har eg SJ lyden. Lengre ut i generasjonen er skilnaden enda større. Ta til dømes bestefaren min som har budd i Øygarden i heile sitt liv, han snakkar slik at  nn vert til dn, mm vert til bm og rn til dn. det vil seie at alle= adle, banna= badna, gammal = gabmal, barn= badn osv. Eg snakkar ikkje på denne måten, så i forhald til han så strilamålet mitt blitt mykje meir utjamna med den bergenske dialekta.

Eg forandrar ikkje talemål etter kven eg snakkar med, ikkje som eg veit om i alle fall. Eg prøvar å halde på dialekta mi og ser derfor ingen grunn til å skifte om dersom eg snakkar med nokon andre, med mindre dei ikkje forstår kva eg seier. Om eg snakkar med medelevar, foreldre eller besteforeldre så brukar eg det same talemålet!

Adaptasjon

Adaptasjon tydar tilpassing.  Innan litteraturen er adapsjon ein tilpassing eller ny produksjon av eit litterært verk som til dømes ein roman, novelle, eller dikt til ein ny genre eller til eit nytt medium som film, teater, teikneserie eller til og med videospel. Det har vore mest vanleg å nytte ein roman som utgangspunkt for filmanus.

Eg trur at det er fleire grunnar til at det er så vanleg å bruke litterære tekstar som førelegg til film. Ein årsak kan vere at det litterære verket allereie er marknadsført frå før av, noko som kan vera ein stor fordel for filmatiseringa. Dersom den litterære teksta er godt marknadsført og har gjennomgått stor suksess, vil eg trur at sjansen for at dei som likte boka også vil sjå filmen.

For ca ei veke sida, såg eg filmen Hodejegerne regissert av Morten Tyldum som er basert på Jo Nesbøs bestseljarroman med same namn. Eg fekk eit veldig bra inntrykk av boka, eg synast den var både nervepirrande og spennande på ein gong. Ettersom eg likte boka svært godt hadde eg store forventningar til filmen. Eg vil absolutt seie at filmen levde opp til forventningane, men likevel vil eg seie at boka klarte å formidle temaet best.

 

På skulen såg me filmen Tatt av kvinnen som er bygd på ein roman av Erlend Loe. Filmen handlar om ein ung mann som møter den kompliserte kjærleiken, og ikkje minst den kompliserte kvinneleg heten. Livet hans blir snudd på hovudet når han møtar Marianne, denne dominerande kvinna som etter kvart blir kjærasten hans. Mannen blir invadert, forført og erobra av denne kvinna, han lar seg bli påverka og manipulert. Eg trur at filmen forsøker å formidle forholdet mellom mann og kvinne. Alt i alt synast eg at dette var bra film som var verdt å sjå, den var både provoserande og engasjerande samtidig som den til tider var morasam. 

Sidemål

Kunnskapsminister:
Kristin Halvorsen

Kunnskapsdepartementet la tysdag 24.1 fram til høring eit forslag om å endre norskfaget. Forslaget som er utarbeida av Udir inneber blant anna at det berre skal væra ein skriftleg karakter i norsk. Det betyr at det blir slutt på eigen karakter i sidemål, og den skriftlege karakteren skal omfatte ferdigheiter i både nynorsk og bokmål. Slik som det er i dag får elevane uavhengige karakterar i nynorsk og bokmål, men dersom dette forslaget går gjennom vil det altså verta ein samla karakter.  

Mange vil hevde at dette forslaget vil svekke opplæringa i nynorsk, og eg er einig. Noreg har to likestilde skriftnormalar; nynorsk og bokmål. Eit stort fleirtal av elevane har bokmål som hovudmål, og derfor vil fordelinga naturlegvis bli skeiv. Eg trur ikkje at nynorsken vil ha den same stillinga som den har i dag, dersom dette forslaget vert vedtatt. Eg trur at ein samla karakter vil føre til at det blir lagt mindre vekt på nynorsken,  og nettopp derfor trur eg at nynorsken vil bli svekka. 

Når eg gjekk på barneskulen gjekk eg på  Rong skule  i Øygarden. Øygarden er ein nynorsk kommune, og undervisninga på Rong skule gjekk derfor føre seg på nynorsk. Når eg skulle byrja på ungdomsskulen derimot måtte eg velje hovudmål, og då falt valet naturlegvis på nynorsk. På vidaregåande måtte vi igjen ta valet om vi ville ha nynorsk eller bokmål som hovudmål, og sida eg alltid hadde hatt nynorsk valde eg å fortsetja i den same trenden. På vidaregåande opplevde eg at samlege lærarar skreiv bokmål på tavla, noko som ikkje eg var vane med. Eg synes det blei tungvindt og ”oversetje” det lærarane skreiv på tavla, og begripa som blei brukt. Derfor begynte eg å skriva på bokmål i bøkene, og sida har eg gjort det.

No har eg vald bokmål til hovudmål framfor nynorsk, nettopp fordi eg føler at eg beherskar det betre. Men eg trur at eg klarar å uttrykke meg heilt greitt på nynorsk også. Slik som systemet fungerar i dag må vi gjennom ulike testar og vurderingar i dei to målformene, og på denne måten får vi moglegskapen til å skrive både nynorsk og bokmål. Eg håpar at det fortsett slik!

Forfatterportrett

Alf Prøysen

I høst jobbet vi med et lite prosjekt, der vi skulle presentere en skjønnlitterær forfatter. Dette skulle en være en kort presentasjon som skulle inneholde tre punkter. Biografi, viktige verk og viktige drag ved forfatterskapet der vi skulle ta utgangspunktet i en tekst. Jeg valgte å presentere forfatteren Alf Prøysen (1914- 1970) og hans verk. Alf Prøysen var en av Noregs fremste kulturarbeidere, visesangere og forfattere, han er kjent for å være etterkrigstidens fremste skaper av norsk sangtekst, han var også sentral i utviklingen av moderne norsk barnelitteratur.


Alf Prøysen har nådd ut til veldig mange forskjellige mennesker med verkene sine. Han har skrevet forskjellige dikt og viser, romaner, noveller, skuespill og hørespill. Produksjonen hans er veldig omfattende, så jeg vil si at Alf Prøysen var en veldig 
allsidig mann innenfor litteraturen. Han debuterte i 1945 med novellesamlingen Dørstokken heme og deretter med Drengstru/viser i 1948 der han solgte over 135 000 eksemplarer. Jeg kjenner best til barnebøkene/ visene til Prøysen, så når jeg skulle presentere et av hans mest kjente verk falt valget naturligvis på Musevisa. Jeg kjenner også godt til barnebøkene om Teskjekjerringa. 

Jo Nesbø

 Som jeg nevnte i et innlegg litt under, så har forholdet mitt til skjønnlitteratur blitt dårligere med årene. Da jeg var liten elsket jeg å lese barnebøker, og på den tiden var Astrid Lindgren min store favoritt. I dag har jeg ikke noe spesielt godt forhold til skjønnlitteratur, dessverre. Jeg er nok litt utålmodig, så derfor velger jeg ofte å se filmen, istedet for å lese bøkene. Jeg føler ikke at jeg har lest nok bøker til å vurdere hvilke forfattere jeg liker best. Jeg leser flest bøker i juletider, dette er fordi jeg har ferie og da klarer jeg ofte å finne roen bedre, da leser jeg helst innenfor sjangeren krim. Når jeg har tid, og klarer å finne roen har jeg planer om å starte på Jo Nesbøs bøker om Harry Hole. 

Mvh Susanne 

Nyrealismen

Oppgavene
a) Den nyrealistiske diktinga frå første halvdel av 1900-talet gjenspeglar store endringar i det nye hundreåret og tar for seg både personlege og politiske utfordringar i samtida. Kva endringar og utfordringar kjem til uttrykk i dei tekstane gruppa har lese?


b) Nyrealistane prøvde å skape eit realistisk og truverdig bilde av menneske og miljø i diktinga si. Kva for litterære verkemiddel bruker dei for å  skape dette bildet? 


c) Du har no lese tekstar frå første halvdel av det 20. hundreåret.  Korleis likte du desse tekstane, og kva var det du    likte eller mislikte med dei?


Vi fikk i oppgave å lese flere tekster i boken, og deretter svare på spørsmålene som jeg skrev over. Vi leste "kransen" av Sigrid Undset, "Langarane" av Kristoffer Uppdal, "Markens Grøde" av Knut Hamsun og "Sommarkvelden" av Olav Dun. Etter at vi leste tekstene, satt vi oss ned i grupper og diskuterte hvilke endringer som kommer til uttrykk i de ulike tekstene. 


a) Kransen

Sigrid Undset

I teksten "Kransen" av Sigrid Undset følger vi Kristin Lavransdatter. Familien har bestemt at Kristin skal gifte seg med Simon Darre, og har lovet henne bort til han. Problemet er at Sigrid egentlig er forelsket i Erlend, og hun vil heller være sammen med gutten hun har følelser for, ikke gutten hun er lovet bort til. På denne tiden ble det større fokus på individet og enkeltmennesket. Mennesket skulle få ta sine egne valg uten at noen andre skulle påvirke beslutningen, for eksempel familien. I kransen ser vi et eksempel på en samfunnsmessig endring som skjedde i Norge. Motivasjonsfaktoren for å gifte seg gikk ifra at det var foreldrene som fant en passende partner, til følelsesmessige årsaker, slik som det fremdeles er i dag. 


b) Sigrid Undset bruker flere litterære virkemiddel for å skildre mennesker og miljø på en troverdig og realistisk måte. Handlingen skjer i kronologisk rekkefølge, der vi begynner midt i handlingen. Sigrid Undset forteller handlingen gjennom en autoral synsvinkel. Hun skildrer omgivelsene på en detaljert måte, og bruker farger for å skape de riktige følelsene rundt rammen vi befinner oss i. 


a) Langarane

Kristofer Uppdal

Langarane handler om livet til rallarene, romanen skildrer det sterke vennskapet mellom rallarane. Romanen skildrer arbeiderklassens fremvekst i Norge. Vi møter hovedpersonen, Tørber som rømmer fra livet som bondegutt til å bli en rallar. Vi får inntrykket av at Tørber har et vanskelig liv. Han begår kriminelle handlinger, der han blant annet selger sprit ulovlig. Han får rundt å er stadig nervøs for at de hjemme skal finne ut hva han driver med, han vet godt selv at dette er ulovlig men han fortsetter å gjøre det fordi han føler at han må være lojal mot vennene, altså de andre rallarane. Langarane skildrer dette sterke samholdet mellom rallarane.


b) Kristofer Uppdal skriver "Langarane" på dialekt. Han skildrer omgivelsene, slik at de får et nasjonalt preg. Han skildrer omgivelsene på en god og detaljert måte, noe som gjør at det skaper et troverdig bilde av personene og miljøet som er med i romanen. 


a)Markens grøde

Knut Hamsun

I teksten markens grøder får man et innblikk i de endringene som oppsto i samfunnet på 1900-tallet, som kanskje spesielt handler om moderniseringen av landbruket. På denne tiden gikk jordbruksamfunnet fra å være en naturkraft til å bli en mye mer industrialisert kraft. I Markens grøde møter vi Isak, som bygger en gård på et område som han kaller for Sellanrå. Det kommer frem en stor endring når Isak skaffer en slåmaskin som er drevet at hestekraft, nå er ikke lenger ljåen viktig. Det kommer også utfordringer med denne maskinen, nettopp fordi at det hører med en bruksanvisning. Isak har aldri før hatt behov for å kunne lese, noe som sønnen hans må gjøre for han. I sammenheng med den nye utviklingen, er de mange nye ting de har nødt til å lære seg. 


b) Markens grøde blir også fortalt i en kronologisk rekkefølge, der vi starter midt i handlingen. 
Fortellerpersonen her er allvitende. På denne måten for vi et godt bilde av alle personene som
er med, og vi kan se fortellingen gjennom deres person. Han bruker detaljerte skildringer av 
for eksempel maskinen. Det blir ikke brukt mye personskildringer. Komposisjonen i teksten
er delt opp i tydelig avsnitt, og språket er gammelt, noe som kan tyde på at det er fra sin tid. 

Olav Duun

a) Sommarkvelden 
I utdraget sommarkvelden av Olav Duun kommer også samfunnsendringene som kom på 1900- tallet sterkt til synet. Her preget individet på mange måter teksten. I denne teksten møter vi to hovedpersoner, Odin og moren. Her oppstår problemet når moren til Odin skal gifte seg, for dette fører til at Odin må flytte. Gjennom teksten får vi se utviklingen til Odin. Teksten viser at Odin modnes mer og mer, han går fra å være en syvåring og ender opp med å bli voksen. Han aksepterer til slutt at moren må gå fra han. Flere personlige utfordringer kommer til uttrykk i denne teksten. Dette kommer godt frem ved at moren til Odin har nødt til å gjennomføre et valg som viser seg å bli vanskelig for henne, mens Odin må takle utfordringene med å komme til en ny plass. 


b) I sommarkvelden beskriver Duun alt som dukker opp i fortellingen på en svært detaljert måte. Han beskriver menneskene, lyder og det som dukker opp rundt menneskene. Språket er gammelt og formelt, og teksten er skrevet i fortid. Fortelleren her 
er også autoral, det vil si utenforstående. Så vi får et klart å tydelig innblikk ved å få med 
oss tankene til personene. 


c) Jeg likte egentlig de tekstene som vi har lest ganske greit. Jeg synes de var spennende, men til tider litt vanskelig å forstå. Jeg liker at tekstene gir mening, og at de prøver å fortelle oss noe. Jeg likte spesielt godt at tekstene handlet om utvikling og forandringer i samfunnet, noe som jeg finner spennende og interessant. Jeg liker å lese om hvordan ting var før, og hvordan de er nå. Disse tekstene viser oss at vi hele tiden utvikler oss, og at verden på mange måter går fremover. Jeg finner der interessant å sammenligne fortiden med nåtiden.


Mvh Susanne


Kilder
- Tema VG3 Norsk språk og litteratur (Benthe Kolberg Jansson, Kristian Kristoffersen, Jannik Krogh og Per Arne Michelsen) Det norske samlaget 2008

Litterære program

Georg Brandes

Georg Brandes var en dansk kritiker og litteraturforsker som etter hvert fikk stor innflytelse på skandinavisk litteratur fra 1870- årene. I 1871 gav Brandes ut sitt mest ambisiøse verk, ”Hovedstrømninger i det 19de Aarhundredes litteratur”, der han kritiserer den danske litteraturen. Han hadde et sterkt ønske om at samfunnsproblemer skulle komme under debatt. Med samfunnsproblemer så tenkte Brandes mest på problemer som var knyttet til religion, og ikke minst forholdet mellom kvinner og menn. Brandes mente at litteraturen sto stille, han hevnet at den var gammeldags, og at det derfor var ingen som interesserte seg i den. Han mente at man burde skrive i samsvar med tiden, og ikke om fantasier og sjeleliv.

Knut Hamsun

Knut Hamsun derimot, var en norsk forfatter og en av de første modernistene i Norge. Han regnes som en av de 20. århundres mest innflytelsesrike litterære stilister, og for mange står han for opphavet til den moderne roman. Knut Hamsun var helt uenig med Brandes. Knut Hamsund mente at litteraturen skulle innebære tanker og følelser fra det ubevisste sjeleliv. I foredraget ”Fra det ubevisste sjeleliv” fra 1890 skriver han at de fleste mennesker har opplevd et spesielt øyeblikk der de ikke klarer å sette ord på hva som skjedde, noe en kan kalle et "ordløst øyeblikk". Han ville ha en ny litteratur der tanker og følelser skulle drøftes og beskrives. Han hevnet at forfatterne burde være psykologer og skildre ”det ubevisste sjeleliv”. Disse tankene og meningene kommer frem i foredraget fra 1890. I likhet med Brandes, stilte Hamsun seg kritisk til litteratur, men samtidig sto de på hver sin side, og hadde helt forskjellige meninger. 

Jeg synes det er er vanskelig å svare på spørsmålet om hvilken litteratur jeg ser for meg i vår tid. Men dersom jeg skal sitte tankene til Brandes og Hamsun opp mot hverandre, så tror jeg nok at jeg foretrekker en blanding mellom begge deler. Dersom vi har en blanding mellom Brandes tanker om samfunnsproblemer, samtidig som vi tar med Hamsuns tanker om sjelelivet så tror jeg det blir bra. Jeg liker å lese noe som kan gi meg en tankevekker, samtidig som jeg må kunne kjenne meg igjen i handlingen,dersom litteraturen blir helt overnaturlig, og har ingen sammenheng med virkeligheten så synes jeg fort at det blir veldig kjedelig. Det må være underholdene, samtidig som jeg må kunne kjenne meg igjen i det.

Mvh Susanne

Kilder

- Tema VG3 Norsk språk og litteratur (Benthe Kolberg Jansson, Kristian Kristoffersen, Jannik Krogh og Per Arne Michelsen) Det norske samlaget 2008